Denne artikkel om Asak og Leirsund Indremisjons Kvinneforening er skrevet av Kjell Asak i anl. stasjonsmester Andersen på kredning foreningens 80- års jubileum i 1972.
I regnskapsbok for Leirsunds Kvindeforening for indremisjon finner man mange interessante opplysninger. Her fortelles det at foreningen ble stiftet 2. mai 1892 på gården Mellomstua.

Medlemslisten bestod av følgende navn: Madam Andersen, Olianne Asak, Maren Næs, Karoline Torgersen, Anne Nygaard, Mor Madam Uldring, Mor Olsen, Josefine Andersen, Dikka Eriksen, (reist til Amerika), Mor Dahl, Lena Bredesen, Tora Andersen, Agnes Andersen, Ragnhild Andersen og Hanna Larsen, i alt 15 medlemmer. Det sies ikke noe om styrets sammensetning.
På første møte kom det inn i kollekt kr. 2,28. I tillegg til dette ble det foretatt en privat innsamling som innbrakte kr. 6,55 medregnet en bøsse fra stasjonsmester Andersen på kr. 3,30. Dette viser at kjærlighet til saken også var levende før stiftelsesmøte. Det ble avholdt møte hver uke og som oftest med taler fra Christiania. En gjestetaler mottok kr. 1,33 til dekning av sin jernbanebillett. Foreningen hadde også syn for ytremisjon.
I 1898 sendes det kr. 167,68 til Misjonsselskapet. Kinamisjonen og Santalmisjonen får 100 kr. hver. Inntektene på møtene varierer fra 1,72 til 6,20 de første årene. Møtene ble i de første tiår holdt privat. Seinere tok man Meierisalen på Leirsund og Kommunehuset i Skedsmo i bruk til større arrangement.
På kvitteringene fra århundreskiftet blir foreningen kalt Leirsund kreds av Indremisjonen. Hvorfor dette kan man bare gjette seg til. Etter det man forstår var det kvinnene som sto bak og trakk i trådene, mens mennene ledet møtene og førte regnskap. Etterat hovedhovedforeningen ble stiftet i 1912 var det de respektive formenn her som ledet kvinneforeningens møter og fester. En antar at kvinnene ofte drøftet behovet for eget forsamlingshus, men at oppgaven synes nesten uoverkommelig.
Likevel setter kvinnene gang i tro på Guds løfter. Med solid støtte av sine menn og bygdas sokneprest L. Larsen besluttes det å kjøpe internatbygningen på Statens døveskole, Ullevoldsvn 72, for kr. 5500,- Hertil kom utgifter til nedrivning og frakt. Det ble satt igang innsamlingslister. Ja, kvinnene selv kausjonerer for et lån, stort kr. 2000,-. Det fortelles mange interessante opplevelser i forbindelse med nedrivning, frakt og reisning av bygget.
Den 25. januar i 1925 innvies bedehuset Vennely, og regningen lød på kr. 21519,10, hvorav kjøp av tomt kr. 1150,-. Dette var nok noe i overkant av hva man hadde ventet. Med utgifter til utstyr og byggegjeld blir det harde tider for bedehusbyggerne. Hertil kommer dårlige tider for folk og land. Man må ty til basarer for å få endene til å møtes. Som en forstår greide foren- ingen også denne kneiken. Muligens finner kvinnene utgifter og arbeid med huset for stort. Kvinnene gir i hvert fall Vennely til Skedsmo Indremisjon til odel og eie i 1929.
Et stort kapittel i kvinneforeningens historie som forteller om pågangsmot og innsatsvilje, er sluttført. En kjenner ikke til så mye av foreningens virke i årene før 1940. Foreningen kom muligens noe i bakgrunnen og arbeidet i det stille. Det fortelles at damene kom sammen på ettermiddagene til oppbyggelse og gjensidig oppmuntring før dagens arbeid skulle avsluttes. En ting er sikkert: Gjennom alle år har kvinnene spilt en meget aktiv rolle i kor og musikkliv og ikke å forglemme arbeidet på kjøkkenet.
Kvinneforeningen opplevde store tider bl.a. omkring 1920. Det ble vekkelse hvor bl.a. emissær Dæglum ble brukt av Gud som sitt arbeidsredskap. Mange mennesker har gjennom alle disse år hentet ny kraft til å møte hverdagens mange oppgaver og krav. På et møte i mars 1949 på Vennely vedtar kvinneforeningen med 13 mot 1 stemme å velge sitt eget styre. Man starter opp med egen protokoll og fru Anna Ruud velges til foreningens første kvinnelige formann, i hvert fall dette århundre.
Det var selvsagt et skritt i riktig retning dette, men menene er ikke blitt helt utelukket fra møtene, noe denne forsamling i kveld vitner om. Formenn etter 1949 har vært: Anna Ruud i 5 år, Gudrun Asak i 7 år, Marie Myrer i 2 år, Randi Hertzenberg i 5 år, Astrid Kværnmo i 3 år. Formann i jubileumsåret er Olga Gjøen. Man prøvde et år å la ledelsen av møtene gå på omgang, men fant den nåværende ordning mer tilfredsstillende. Kvinneforeningen er nå en støtteforening for vårt bedehus. Nesten hvert år har hovedforeningens kasserer fått et kontantbeløp.
I 1968 var det hele kr. 2300. Disse beløp er da gitt til bestemte reperasjonsarbeider i bedehusets forskjellige rom. I dette jubileumsår settes det opp nye gardiner i Veslesalen. Uten denne økonomiske støtte ville ikke bedehuset vært i den høye standard det befinner seg i. Foreningen har nå sitt faste møte på 2. tirsdag i måneden. Et jubileumsønske blant mange må være at medlemstallet må øke for å nå dette mål, bør nye veier i arbeidet overveies. Muligens burde foreningen også være en mødreforening som i samarbeid med de unge støttet opp om deres kristne aktiviteter.
I et jubileumsår er det naturlig først å takk Gud for hans godhet mot oss. Han er i går og i dag den samme, ja, til evig tid. Dernest takk til alle som på en eller annen måte har favnet denne tjenesten i Herrens vingård med handlinger og kjærlige tanker.
Teksten er i sin helhet kopiert fra lokalhistoriewiki.no